Et tilbakeblikk

Etter fjellovens § 36 kan fjellstyret ansette oppsynsmenn for å føre tilsyn med allmenningen, og dette er videreført fra den første fjelloven i 1920. Det syntes ut i fra forarbeidene ikke å ha vært noen videre diskusjon om oppsynsordningen, og oppsynsmennene ble tillagt politimyndighet så lenge de var godkjentav politiet. Mange fjellstyrer etablerte trolig ganske raskt en oppsynsordning etter at loven trådte i kraft. I Engerdal statsallmenning ble det i 1922 anmeldt hele 42 innenbygdsboende fiskere for fiske med garn uten å ha betalt fiskeavgift. Avgiften for garnfisket ble innført av det nye fjellstyret med hjemmel i fjelloven av 1920, og det er vel ikke utenkelig at noen med et visst overlegg hadde unnlatt å betale avgift for det som tidligere hadde vært fritt tilgjengelig for innenbygdsboende. Oppsynsarbeidet var nok stort sett sesongarbeid i de fleste allmenningene den første tiden etter at fjelloven kom i 1920. Men i sommersesongen var den økende bruken av fjellet med på å bidra til en relativt høy aktivitet for oppsynsmennene. I Engerdal ansatte fjellstyret allerede i 1934 oppsynsmann nr. 2, da interessen for sportsfiske var sterkt økende, og fjellstyret mente det var nødvendig å forsterke oppsynsordningen. I Engerdal er det for øvrig ca 800 innsjøer og fiskevann. Allerede i 1921 ansatte fjellstyret i Øystre Slidre oppsynsmenn for å drive oppsyn og fiskekultur.

Dagslønn for arbeidet var 10 kroner. Fjellstyrene i Øystre og Vestre Slidre samarbeidet i 1968 om sin første helårsansatte oppsynsmann, som fungerte fram til i 1978 da arbeidsoppgavene etter hvert økte slik at de fikk behov for å ha en helårsansatt i hvert av fjellstyrene. Etter hvert har også flere fjellstyrer ansatt rene kontormedarbeidere som ikke driver fjelloppsyn, og i Øystre Slidre fikk de for eksempel sin første fast ansatte kontorsekretær i 1993. I Aurland fjellstyre fikk de sitt første helårsoppsyn i 1978, først som en toårig prøveordning. Her hadde de hatt et fast sesongoppsyn siden 1972, hvor konsesjonsbelagte utbetalinger til oppsyn fra Oslo Lysverker gjorde at fjellstyret fikk økonomi til å ansette oppsyn.50 Det var nok for øvrig mange fjellstyrer som ikke hadde økonomi til å ansette helårsoppsyn før fjellstyrene fikk bedre økonomi som følge av at de i 1965 fikk halvparten av festeinntektene fra hytter og hotell i allmenningen, og også etter de lovbestemte inntektene til fjellkassa fra 1975. Fjellstyrene har pr. 2012 om lag 95 ansatte fjelloppsyn (noen av disse er rene administrative stillinger), både hel- og deltidsstillinger, som utgjør om lag 60 årsverk.

Den første helårs oppsynsmann i fjellstyrene

I 1950 ble landets trolig første heltidsansatte fjelloppsyn ansatt - mannen var Olaf Heitkøtter, og det var Lesja fjellstyre som var arbeidsgiver. Det fantes den gang ingen arbeidsinstruks for oppsynet, så veien måtte bli til underveis. Årslønnen var på 4000 kr. En av hovedgrunnene til å ansette et helårs oppsyn, var at fjellstyret, hadde satt i gang et systematisk og stort arbeid med fiskekultivering for å bedre fisket i allmenningen. Lesja fjellstyre forvalter to store statsallmenninger - Dalsida og Lordalen - på til sammen 1500 km2, og mange av fiskevannene i disse fjellområdene var tomme for fisk da fjellstyret, i samarbeid med Lesja jeger- og fiskerforening, satte i gang arbeidet med å få sving på fisket. Det sies at etter Heitkøtters arbeid ble det skapt om lag 160 nye fiskevann i Lesja, i tillegg til de hvor fisket ble vesentlig forbedret. Heitkøtter var nok også regnet som en foregangsmann for oppsynsmennene, og han var med på vegne av fjelloppsynet da Fjellstyrenes Samarbeidsnemnd hadde møte med landbruksminister Treholt i forbindelse med at lovforslaget for andre gang skulle fremmes, og for å orientere om jaktproblemer og spørsmål om reguleringer av jakten. Heitkøtter ble med på møtet etter initiativ fra Samarbeidsnemndas sekretær Erik Bryn, som mente at det var fornuftig at fjelloppsynet var representert i møtet med landbruksministeren, og Heitkøtter var etter Bryns utsagn «flink til å ordlegge seg og vel må sies å ha et godt og anerkjent navn.»